Velg dag: lørdag 1. jan 2011tirsdag 21. sep 2010mandag 13. sep 2010torsdag 8. apr 2010torsdag 26. nov 2009tirsdag 3. nov 2009tirsdag 3. nov 2009torsdag 9. jul 2009fredag 24. apr 2009mandag 16. mar 2009onsdag 21. jan 2009mandag 25. aug 2008onsdag 20. aug 2008torsdag 14. aug 2008søndag 10. aug 2008lørdag 9. aug 2008torsdag 7. aug 2008

...eller overskrift: Sugen på Karibien i påska?Boka mi i ByavisaNy utgivelse og gjestebokBjørnekamper i PakistanKrimnovelle om bitchy ekserThe Angel Song har fått videoSkikkelig heit krim :-DAnbefalt av ungdomspsykiatrien,SÅ kom den artige HESTEBOKA ut!Kjempebra ungdomsbok om anoreksiEndelig utgivelse av bok om spisBitt av basillenGreit med håndtak!Viktig med perspektiv!Haltende nedturDau start på dagenKanskje på tide å begynne...

Kan du tenke deg noe herligere enn å la snøen ligge igjen i Norge og heller seile over Karibiens rene, blå vann med varme og sol som reisefølge? Snorkle blant tropiske fisker, svømme med delfiner på senteret i Road Town... Sjekk hjemmesiden til min egen båt, Silver Moon - vi driver charter i Karibien og det anbefales en uforglemmelig opplevelse. På hjemmesiden finner du mange historier, tips og bilder fra Karibien :-)
Det er ledige plasser i påska. Det er flere ledige plasser ellers i året. Frister det?
http://silvermoon.ipublish.no/godt-nyttar-fra-silver-moon/

Media har begynt å bli interessert i historien bak boka - og selvfølgelig i boka. Nye bøker hentes hos trykkeriet i dag.
Her kan du lese artikkelen om Effjusikay i Byavisa: http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=4482&temaid=1
Du bestiller hos www.berithagen.net

Andre krefter har vært i sving da Effjusikay - en elskerinnes kamp ble skrevet. For en fantastisk kvinne. Jeg fikk æren av å skrive hennes biografi, som beklageligvis er sann.
Dette er fakta: En av landets forbundsledere har flere elskerinner på gress, foruten sin kone og to barn hjemme. For et par år siden forespeilet han en av elskerinnene (som var uvitende om alle de andre) at hans ekteskap var over og at han ville ha en framtid med henne. Hun - Elskerinnen - ga ham ALT av seg selv. Den dagen sannheten kom for en dag falt Elskerinnens verden i grus og veien hennes opp fra dypet hun havnet i har vært en lang og hard kamp - ikke bare mot seg selv men mot ledelsen på jobben og den forbundslederen som hadde brukt henne så grovt og misbrukt hennes tillit og kjærlighet.

Biografien til Elskerinnen er en sterk historie som vil gi mange et annet syn på det å være elskerinne. Det vil også vise dem at det går an å komme seg opp fra det mørkeste dypet, på tross av alt og alle som forsøker å bekjempe det.

Elskerinnens historie er en fortelling som fortjener å bli hørt.


Og så har forfattersiden fått gjestebok så man kan si sin mening om bøkene man har lest
http://www.berithagen.net/gjestebok.html

jeg har et stort hjerte for dyr. Og det hjertet blør ofte i avmakt over den ondskapen mennesker klarer å frambringe til tider.

I Pakistan er det populært med bjørnekamper som underholdning. En bjørn med munnkurv og uten klør (trukket ut? Operert? Jeg vet ikke) mot sinte kamphunder som kan gjøre hva de vil med en redd, forsvarsløs bjørn.

WSPA trenger penger til å bygge senter for å ha et sted å oppbevare de bjørnene de redder. De har allerede et senter som er fullt og siden jeg har fasttrekk på kontoen i måneden for å hjelpe WSPA foruten fjernadopsjonskatta hos Trondheim Dyrebeskyttelse, legger jeg ut dette på bloggen i håp om at dere vil gå inn her og gi litt.

https://donate.wspa.org.uk/form.asp?id=1137&j=10712048&e=bmhagen@gmail.com&l=137098_HTML&u=93314070&mid=52985&jb=0

Det er stygt å tigge, har jeg lært – men jeg velger å syns at det bare er stygt når det er til en sjøl.

Jeg fikk et brev i dag, på mail, med melding om at donasjoner har hjulpet en bjørn ut av dette helvetet og den lever nå på senteret med bare fred og paradis i framtiden. Tenk på hva den har vært igjennom.

Bare på grunn av mennesker.

*******

Fra brevet:
Star safe at the Kund Park sanctuary
Dr Fakhar-i-Abbas has led the fight against bear baiting in Pakistan for many years. Director of WSPA member society the Bioresource Research Centre (BRC), Fakhar has been instrumental in the rescue of hundreds of bears. When Fakhar saw Star being forced to fight in bear baiting matches, he was dreadfully concerned. Weakened by endless fights, without time for his injuries to heal, Star could not even stand on his hind legs and just lay still whilst the dogs tore into him.

Når djevelen sover…

Av Berit H. Hagen

Kristoffer lå på siden med hodet støttet i den ene hånden. Han så på Henriette i halvmørket, nøt konturene av den perfekte kroppen hennes under dyna. Det verket i brystet hans av ømhet, hvor kjærligheten for Henriette sprengte på. Særlig når han tenkte tilbake og mintes den diskusjonen de hadde hatt om kvelden.

Hun var så nydelig der hun lå. Så så fredelig ut. Som en liten engel, selv om det lange håret hennes var mørkebrunt. Kinnene var runde med høye kinnben og øynene litt små. Akkurat nå var de lukket og den fristende, kyssegode munnen var halvåpen i total avslappelse. Han visste hvor gode de var å kysse. Det hadde han egentlig visst fra første gang han så henne, da hun kom for å hente bilen sin som han sto og reparerte på verkstedet han var ansatt. Det var slik de hadde møttes.

Den gode, ømme følelsen inni Kristoffer ble sterkere da han tenkte på diskusjonen de hadde hatt kvelden før. Henriette var så tålmodig, så forståelsesfull. Hun hadde ikke hatt det lett etter at hun traff ham. Faktisk hadde Kristoffer lurt på om hun ikke ville hatt det bedre om hun aldri hadde truffet ham i det hele tatt. Men Henriette var sterk mentalt, mye sterkere enn noen andre kvinnfolk han hadde hatt nære forhold til. Det var hun nødt til å være for å holde ut med det faenskapet han hadde på slep.

Han hadde advart Henriette med det samme de ble sammen, klok av skade. Han hadde sagt ifra at han hadde en fortid og beklageligvis kjente han ekskjærringa si så alt for godt. Eksa Gunn Berit hadde fremdeles følelser for ham – om det var kjærlighet eller hat var ikke så godt å si lenger - og forsøkte til tider å gjøre det hun kunne for å ødelegge mellom Kristoffer og hans nye kjærester. To ganger før hadde den giftige tunga til ekskona hans ødelagt for ham. Så giftig tunge som hun hadde, var det faen meg synd hun ikke beit seg i tunga, pleide Kristoffer å spøke humørløst med… Han visste at Henriette hadde fått et par tekstmeldinger fra Gunn Berit allerede og hadde innstendig bedt Henriette om ikke å svare. Dette bød på problemer for Henriette som likte å få det siste ordet, for som hun sa:

- Ei tispe beskylder kjæresten min for å være utro, og så skal jeg ikke få lov til å ta skriftlig kveletak på henne? Henriette hadde sett på ham med mørkt blikk og det ante Kristoffer at de to forrige kjærestene hadde følt akkurat det samme som Henriette. Den eneste forskjellen var at hun ikke aktet å la Gunn Berit krype inn under skinnet sitt.

- Tror du på henne?

- Nei, hadde Henriette sagt. – Men det gjør meg mer forbanna enn jeg har ord for akkurat nå. Skal vi aldri få fred fra den… den fitta? Jeg kan godt forstå at hun har klart å ødelegge for deg før, for selv om ordene hennes ikke er sanne så fester de seg lett i bakhuet hvis man ikke er sterk nok. Fy faen. Jævla bitch. Skulle tro at noen ekskjærringer får utdelt ei bok hvor de lærer å være bitchy. Skulle faen meg tro hun hadde SKREVET den boka.

- Ikke tro på giften hun sprer, i alle fall, hadde Kristoffer sagt.

- Jeg skal ikke det, men akkurat nå er jeg så forbanna at jeg må avreagere.

Henriette hadde tatt bilnøklene og strøket på dør. Like etter kunne Kristoffer høre at hun tok av. Det hadde skreket i dekkene da Henriette forsvant og lot ham bli sittende alene og gruble mens asfalten røk bak henne. Helt til midnatt ble han sittende og vente. Og da Henriette kom hjem hadde hun tydeligvis fått blåst av seg aggresjonen. Hun hadde ikke engang fått fartsbot…

De hadde elsket stille og rolig før de sovnet tett sammen. Et elskende par, akkurat slik det skulle være. Uten noe som kunne skille dem.

Kroppen hennes rykket svakt i drømme og Kristoffer smilte ømt. Han torde ikke tenke på hva han ville gjort hvis hun ikke kom tilbake i kveld. Herregud, så lettet han hadde blitt da han hørte henne komme, han visste hvor fort Henriette kunne kjøre når hun var sint. Og da han så kjærligheten i øynene hennes og den spesielle gløden hun alltid fikk i ansiktet når hun var opphisset, da visste han at han elsket henne høyere enn noe annet. Hun hadde forsikret ham om at alt ville bli bra. Og de hadde elsket bedre og lengre enn på lange tider.

Kristoffer strøk forsiktig med fingrene over Henriettes kinn. Natten begynte å bli lysere. Klokken jobbet med å nærme seg den tiden da hun våknet av seg selv og han gledet seg til å se henne våkne.

- - - - -

Gunn Bente luktet på morgenen mens hun fant bilnøklene i veska si. Det var en ren morgen på Stjørdal, litt småkaldt fordi himmelen var klar. Månen var i ferd med å forsvinne bak hustakene. Sølvnatten var over, akkurat som nattskiftet hennes på gamlehjemmet.

Det var det kjedeligste skiftet. Fra ti om kvelden til syv om morgenen. Da var det alltid godt å møte morgenluften, fylle lungene og tenke på at en god seng ventet hjemme.

En ensom seng, men den var der i det minste. Det hun helst hadde ønsket å komme hjem til, hadde hun jagd vekk. Det hadde bare vært en ting hun trengte å gjøre for å miste ham; han godtok ikke utroskap. Og her var hun nå. Alene.

Gunn Bente skjøv tankene vekk og åpnet bildøra. Det var for sent å angre, for sent å tenke på hva som kunne vært unngått og dermed reddet. Men å stikke kjepper i hjulene for hans nye flammer, det hadde hun gjort til en vane. Det ga henne en indre, syk tilfredsstillelse å vite at hun spredte tvil, og det var så enkelt å gjøre det. Det ga en slags ro til et opprørt sinn når slike uvelkomne tanker om fortiden presset seg fram.

Gunn Bente satte seg inn og lukket døra uten anelse om bilens nyeste tekniske installasjon. Hun satte nøkkelen i tenningslåsen og startet bilen sin. Så svingte hun ut fra gamlehjemmet og satte kursen hjem.

Så enkelt. En trengte ikke å ha mye peiling på biler. Bare en tanke sunn fornuft – eller de rette spørsmålene til en bilverkstedkar for å få de opplysningene en trengte.

Det var så såre enkelt som å skru av glasset på baklyset og ta ut pæra til bremselyset. Deretter bare å ta isolasjonen av enden på en ledning og stikke inn i hullet til pæra, sette pæra på plass igjen og feste glasset.

Det eneste som vistes, var en ledning som stakk fram under glasset rundt baklyktene. Den hang i en svak bue og endte inn under bensinlokket. På den andre enden av ledningen var det fjernet 10-15 centimeter av isolasjonen og enden var bustet godt til der den lå, halvveis stukket ned i bensintanken.

Da lokket ble skrudd på, ble ledningen bare liggende og vente på at føreren skulle bremse, at pedalen skulle trøs inn og bremselyset komme på. Da ville ledningen i bensintanken gnistre i busta si. Den eksplosive gassen fra bensinen kom deretter til å skape et salig fyrverkeri.

På Gunn Bentes bil lå bensintanken like under baksetene. Så synd. Hadde tanken vært som på en gammel toyota eller datsun, ville eksplosjonen blitt ført på sidene og inn i bagasjerommet. Da ville sjåføren kanskje berget bra. Men med bensintanken under baksetene ville eksplosjonen bli ført inn i kupeen og oversprøyte sjåføren med bensin.

Gunn Bente visste ikke at hun startet sitt eget grillparty da hun nærmet seg første lyskryss og løftet høyrefoten for å bremse…

- - - - -

Det var lysere i rommet da Henriette åpnet øynene og så på Kristoffer. Han smilte og ga henne et lett kyss på kinnet.

- Hei, sovet godt?

- Mhm… gryntet Henriette søvnig og løftet på dyna si for å tilby ham å kravle under. Hun likte å ligge tett inntil ham om morgenen, noe Kristoffer ikke hadde imot. Han smøg armen under hodet hennes da hun løftet det, så hun kunne legge seg inntil ham. Tett og godt.

- Du så ut som en liten engel der du lå, sa Kristoffer.

- Vet du ikke at når djevelen sover, tar han engelens drakt?

- Hva mener du med det? Kristoffer så på henne og strøk henne lett over kinnet.

- Uskikkelige kattunger og ufordragelige rampunger ser også ut som engler når de sover, sa Henriette og smilte dovent. Hun var tung av sødme i kroppen og blank i øynene. – Hva er klokka? Kristoffer gløttet på vekkerklokka som sto på nattbordet.

- Litt over sju.

- Perfekt, smilte Henriette og la seg oppå ham. – Perfekt tid til å elske på.

Kristoffer stønnet lavt av nytelse mens kroppen ble fylt av lyst og djevelen i Henriette jublet av lykke; sirenene lød i hovedgata da brannbiler og politi jog forbi leiligheten deres. De var hastig på vei til en eksplosiv bilbrann i lyskrysset ved gamlehjemmet…
- - -
Krimboka "Med vann som våpen" finner du på www.berithagen.net

Endelig.
Sangen min har fått video - med alle dyrene.

http://www.youtube.com/watch?v=hespzakYgBY

Endelig kom "brannboka" ut - den som jeg selv har følt på kroppen... stått med fullt brannmannsutstyr inni bunkers der det brant under øvelse, sammen med Jarl Erik Høvring (som jobba som brannmann da) mens han forklarte hva som foregikk. Denne boka gir deg røyklukt i nesa og flammeknitring i ørene... Det er i hvert fall bøker for enhver smak inne på sia mi www.berithagen.net og bøker er jo megabra som julegaver til de som har alt...

http://www.psykiskhelseiskolen.no/visartikkel.asp?id=2669
Gjett om jeg er stolt. Nå er boka mi, "En vei bort fra stupet" anbefalt av ungdomspsykiatrien. Den kommer til å bli lagt som eksempel når de skal ha om dette emnet, og anbefaler at de som sliter med anoreksi - enten selv eller har noen i familien - kjøper boka og leser den. Den koster jo bare 150,- pluss det bokforretningene legger på - eller porto når jeg sender ut.
Jøss... *stolt* :-)

Drømmer kan gå i oppfyllelse, men at to så tett innpå hverandre blir realitet er helt enormt.
Dieselgutten er en artig kar. Han er en (oppdikta) gamp som gjør mye rart sammen med eieren sin, Olaf Grøttesbakk. Historiene har jeg skrevet ut ifra egne opplevelser og fra "gammelkara" i stallene, de har stått og fortalt når jeg har vært med gubben rundt og han har skodd hester mens jeg har jabba skit. Boka er illustrert av Alf (www.nettserier.no/torlekin og www.nettserier.no/burnie). Flere av kapitlene har vært på trykk som noveller i Trav og Galoppnytt og i Norsk Ukeblad. Jeg har allerede fått kjeft for at folk sitter langt på natt og leser, de klarer ikke legge den fra seg og ler så de holder andre våkne... Bestilles på www.berithagen.net hvor du også finner et utdrag (det er utdrag fra alle bøkene mine der).

Har endelig fått gitt ut boka mi, "En vei bort fra stupet," og jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger at jeg må rope det ut her inne også: BOKA KAN BESTILLES HER: www.berithagen.net og koster bare 125,- Den kan også lastes ned fra nettet, direkte fra forlaget som du finner hjemmesia på der inne.

Boka er halvbiografisk, jeg vet hva jeg skriver om...

En vei bort fra stupet handler om tenåringsjenta Heidi som sliter med anoreksi. Hun har god støtte i venninnen Tina som selv har vært igjennom det samme, men Heidi sliter i kampen mellom Viljen og Fornuften. Midt i oppvåkningen blir hun sammen med Erik og må forsøke å forklare sin merkelige oppførsel for ham. Dette gjør hun i et brev – men kladden kaster hun i søpla så den blir funnet av øyne som helst ikke skulle lest brevet.

En vei bort fra stupet er ingen faglig bok om sykdommen anoreksi, men er skrevet ut fra forfatterens egne opplevelser og erfaringer. Flere av opplevelsene er biografiske, dessverre er også besøket hos skolelegen sann. En vei bort fra stupet kan være til hjelp og støtte for tenåringsjenter som sliter med dagens usunne kroppsfiksering og slankehysteri, kanskje også være til hjelp for tenåringsforeldre som forsøker å forstå.

Mange følelser er vanskelige å sette ord på og kan være enklere å se på papiret.

Etter mange år med avslag fra forskjellige forlag, la jeg omsider ut boka så alle kunne lese den på vgbloggen min. Etter massiv pågang og reaksjoner fra de andre bloggerne og andre lesere, forsøkte jeg meg hos et "løvetannforlag" (www.craftchiron.com) og sannelig... nå blir det utgivelse! Hjelp til selvhjelp, kalles det. En mange år gammel drøm kommer endelig i oppfyllelse, å få gi ut boka om spisevegring i håp om at den kan hjelpe andre - om de er i samme situasjon eller de kjenner noen som er det.

Her kan du lese kapittel 1 http://www.vgb.no/33290/perma/400982 og gjerne legge igjen en kommentar - mailen min ligger under profilbildet så du kan bestille boka når den kommer ut i februar en gang. Boka heter "En vei bort fra stupet."

Denne blir kjapt fulgt av ei artig bok om en travhest, "Sølvbestikk og blank messing." Jeg ble til slutt lei av å få avslag uten begrunnelse, fra forlag som ikke engang gidder å lese det som blir sendt inn!

Fakta!

Da er jeg bitt av bloggbasillen. Siden det bare er medlemmer av uweb som leser disse bloggene, har jeg oppretta en på http://www.vgb.no/33290 om noen skulle få lyst til å ta en tur og se. Masse bilder, masse ting og tak fra gård og hesteliv.

Det er greit med ting som kommer med håndtak. Tekanner, for eksempel, de ville ha vært forferdelig varme å håndtere om de ikke kom med håndtak. Dører er også en sånn greie. De hadde vært vanskelige å åpne hvis ikke en eller annen luring hadde funnet på å sette et dørhåndtak på ei dør en gang i tia. Sitter man i stua og fryser og vil hive innpå ei vedskie til, så er det fint at ovnen har håndtak, ellers hadde man ikke kunnet åpne ovnsdøra for å hive inn mer ved og man kunne ha fryst ihjel.

Geiter blir også levert med håndtak. Greie greier. Det æ'kke greit å være geit hvis bukken er feit. Men det er heller ikke greit å være geitegjeter når de jævla geitene ikke har tenkt å høre etter! Geiter er ganske innpåslitne dyr når de har blitt trygge på deg. Så trygge at de vil tygge på deg! De er også forferdelig egenrådige dyr, med stor personlighet og med en innstilling til livet som tilsier at hvis de vet at de ikke har lov til å gjøre noe, så setter de alt inn på å gjøre nettopp DET. Hardanger særlig. Han er bukk og har lært seg at det er styggelig artig å erte mora si. Faktisk tror jeg at geiter har sans for humor. Ikke minigriser, de har sans for å være gretne uten annen grunn enn at de er griser. Herlige skapninger, de også, men med en helt annen personlighet enn geiter.

Geitene må få komme ut og spise grønt mens det er grønt å spise ute. For å få geitene fra stallen og over til plena som er inngjerda må jeg lokke dem med raslende kraftfor i bunnen av en plastskål (en 1-liters isboks som har fått ny mening med livet), ca 2 meter å krysse før de går inn porten - som forøvrig bare er en europalle festa med blåtau, samma det. Fineste porten uansett, den funker. Når de skal tilbake til stallen, av diverse grunner - for eksempel at de har spist så mye at de begge ser ut som om de har svelget hver sin basketball - så må de gå samma vei tilbake.

I dag funka ikke lokkemiddelet. Porten ble åpna, stalldøra sto åpen og der inne gikk lille Soffus minigris og nøffa og ville gjerne ut, men ikke ut på plena, forøvrig ville han såpass langt ut at jeg ville ha ham inn for da vet han at han får en neve grisegodis fra Norgesfor. Han har hatt en liten angsperiode nå etter at det var noen ettermiddager med tordenvær, derfor har han helst ønsket å holde seg i stallen i steden for å være på plenen for å først spise på den og deretter sove på den, det var til og med så ille at han ikke ville trø utafor dørterskelen på båsen sin! I dag, derimot, var angsten ganske godt glemt, men det var fremdeles litt skummelt å krysse de 2 meterne... derfor kan Soffus finne på å gå en annen vei om jeg ikke passer på. Geitene satte kursen mot søppelbøttene hvor det gror ganske vilt med "leirekålblader" som jeg kaller det. Sånt som ingen andre enn geiter vil ha, men geiter ELSKER dem. Der sto jeg som en idiot og rasla med 1-litersisboksen min med pellets oppi, noe som vanligvis gjør geitene tussete etter å følge etter meg. Men altså ikke i dag. Soffus kom nøffende ut og jeg måtte få ham inn igjen så han ikke fant ut at det var greit å stikke av. Jeg har rent rundt i nabolaget to ganger før etter ham, og det var ikke særlig stas. Grisen kom seg inn akkompagnert av raslende kraftfor mens geitene... ga faen. De sto og spiste leirekålblader ved søppelbøttene og gjorde meg mer og mer irritert. Det gjør i og for seg ikke noe at de står der og renser opp rundt søppeltønnene, men jeg har angst for biltrafikken fra naboen, de kjører ganske jevnlig og er ikke fant til å passe seg for geiter i veibanen...

Så sto vi der da, jeg med min raslende isboks og lokkende "Komma da, komma da..." og geitene med sin suverene evne til å gi fullstendig faen. Soffus sto inne og snafsa i seg grisegodt, og jeg hadde annet å gjøre enn å stå her og være geitegjeter - en mislykka en sådan.

Hardanger er egentlig en kosekar, glad i å bli klødd og ikke redd for meg lenger. Derfor var det lett å la tanke bli til handling da jeg kjapt grafsa tak i det ene hornet hans. Håndtaket. Vil du ikke, så skal du! Jeg slepte Hardanger med meg etter hornet og han stemte imot med alle fire føttene. Valdres ble stående igjen og spise, men jeg visste at flokkinstinktet var for sterkt til at den tilstanden ville vedvare. Inn gjennom stalldøra med Hardanger, som sto på sitt uten at det hjalp så mye akkurat nå - jeg veier heldigvis litt mer enn ei dverggeit i stahetsmodus. Soffus snuste rundt etter siste rest av grisegodt og jeg slepte geita etter håndtaket til vi hadde runda hjørnet på fryseboksen vi pleier å oppbevare grisegodt og hestefor i. Valdres hadde nå oppdaget at hun sto alene ute og kom rennende inn i stallen, jeg slapp håndtaket til Hardanger og alt var glemt. Nå var det raslinga fra boksen min som gjaldt livet. Den forsmedelige ankomsten til stallen var allerede historie og ikke engang lagra på geiteharddisken.

Så enkelt... eller ikke. Bare kjekt at de kommer med håndtak. Eller rettere sagt med horn. Vet du forresten hvorfor geitene har horn?

... det ville sett så jævlig dumt ut med rundstykker...

Etter å ha behandla riktig fot hos dyrlegen på Leangen skal jeg egentlig ikke klage. Vi kunne laste opp hesten på lånt henger og ta ham med hjem. Det var ikke alle som var like heldige den dagen. To beinbrudd på samme dag og det helt uten at noe spesielt skjedde, er sjelden kost og jeg syns så inderlig synd på eierne. Det er jævlig nok å måtte ta farvel med hesten når det er planlagt. Å miste hesten så brått og uten forvarsel ville nok vært mer enn jeg kunne ha maktet for en stund, så jeg skal holde kjeft når det gjelder å være sint for å måtte behandle og behandle... Så lenge vi får beholde gampen og behandlingene hjelper, så har jeg ikke rett til å klage. For tia står både Vikus og varmblodsåringen etter Adams Hall, Fearless One (Ferry) inne. Vikus skal få stå ei uke før han slippes ut på jordet, hvor han skal få gå 14 dager før jeg begynner å trene ham opp. Den andre gjøken på fire føtter skal gro ferdig det såret han har på foten, det som han fikk i mai og som var så stygt at veterinæren som så ham først mente det var bortkasta diesel å kjøre til Leangen og forsøke å operere. Gang på gang har vi bevist at veterinærene er for kjappe til å sette dødsdom på hester - Ferry en gang og Vikus... tja, er det to eller tre ganger? Begge står og eter høy ute i stallen, fine og blanke i pelsen og i godt humør, alt tatt i betraktning at de må stå inne noen dager til. Som sagt, man må sette det i perspektiv. Det er vikitig, samme hva det gjelder her i livet.

Argh! Nå er jeg pinadø lei. Siden vi fikk tilbake gampen i vår fra en profftrener (vært der i et par måneder for å lære seg å løpe med andre hester) for å trene'n sjøl, har det vært noe. Toppen av kransekaka var da han fikk hovbeinsbrudd og selv om gubben fant opp en sko som forkorta ståtiden til gampen med 5 måneder, så har det sannsynligvis spist på seg avbelastningsskader her og der - aner faktisk ikke om det er det som plager ham. Nå er det altså høyre fot foran. Vi behandla kneet sist tirsdag, bøyde opp og sprøyta leddet... bare for å oppdage at det ikke hadde hjulpet det døyt da jeg skulle ta en rolig treningstur i går. Ser på Vikus at han er frustert, han har så lyst til å løpe når han først har fått på seg utstyret. Det er som om han sier til meg "Hæ? Skal vi bare skritte? Jeg har ikke fått trava styggfort på stygglenge, for f..." Lommeboka skal jo også henge med i svingene, og så må vi finne ut hva vi skal finne på for å finne skaden... (Finn, finn Finnfinn...) Røntgen eller ultralyd? Sener eller muskler? Leddet er det i hvert fall ikke. En ting er sikkert uansett: Vi gir ikke opp enda. Gampen er alt for god til det. Både travgod og hjertegod... men jeg blir lei. Det må være lov. ARGH!

Steike. Sov til halv elleve (ja, sto opp som vanlig åtte og fora hest og gris og geit, og la meg igjen) og kunne ha snudd meg og sovet enda den time. Helt dau i kroppen i dag, men sånn er det bare noen dager. Kanskje jeg har et overskudd av vitaminer, så mye bær som jeg har rent rundt i skogen og maula i meg... neppe! Er nok fibromyalgien, men det gjør meg ikke noe så lenge jeg vet hva det er. Skal til byen i dag og få Eltons mening om tattisen jeg fikk av ham for to uker siden. Han er steike god, den gutten! Men det er noen steder som trenger litt mer farge og han sa det var bare å komme innom og få det gjort, det hører med i prisen. Mulig jeg må betale mer for å få mer man på gampen, han ser ut som en varmblods nå og jeg så det ikke før senere at vinkelen på bildet jeg tok ble litt gæern med tanke på en stolt, stram kaldblods hingst med skikkelig nakke (og han HAR nakke, denna gutten, det er utviklet etter at vi laga Vik Lyn-grima for å slippe å slakte ham) www.viklyngrima.piczo.com Men uansett så tror jeg at jeg bare får en liten "ferietur" til byen, Elton har nok ikke tid til å ta alt samma i dag så jeg får i alle fall bestilt en ny time og fått meg en tur utafor gårdens fire vegger. Er stranda godt fast etter at girboksen på forden min gikk til helheimen på siste lasset med høyballer da vi fikk inn høyet (faen, for et blodslit) i sommer. Når man bor sånn til at man trenger to biler, så blir jeg skikkelig handicappa når den ene bilen er syk... Gubben tar Viking-bilen i dag, ei flatvogn står her på gårdsplassen for han har jo vikingvakta uansett. Da tar jeg hans chevrolet og må passe meg så jeg ikke spiller for høy musikk og blir for inspirert og tar svingene litt i krappeste laget... jeg har fått kjeft før for at jeg har kjørt slik at alt hovslagerutstyret løsna baki bilen hans og han må plukke det opp igjen :-) Savner den store ford pickup'en min, jeg. Liker å sitte litt høyt hevet over bermen, så jeg kan rulle ned vinduet og klappe en liten minimorris på taket når den stopper ved siden av meg... Det er stort, utstyret vi kjører med når vi er ute med hest. Sjølsveisa henger med plass til tre hester, treseter i stuedelen og med dobbeltseng i svanedelen... Er man på tur, så er man på tur! Og vi drar heller til Bjerke på travløp med gampene enn å dra til Leangen hvor jeg må drive på alene og klargjøre hesten mens gubben står og skor på jobb. Og dette innlegget var et herlig eksempel på hvor langt bort jeg kan snakke meg når jeg sitter og skriver med tankene på free flow... Jeg er like dau i kroppen, men jeg har i alle fall starta!

Har ikke vært så bevandra i bloggens verden, men det skader jo ikke å legge inn et lite innlegg, sånn bare for seg selv. Sitter her med blåmerke på kneet etter at geitebukken Hardanger stanga meg på kneet; han fikk ikke kaffe. Geiter er artige skapninger, stort sett i godt humør og hvis de vet at de ikke har lov til å gjøre noe, så setter de alt inn på å gjøre nettopp DET. Hønene har det bra, de og endene fikk en bråta med meloner i går og de deler jeg i to og legger ut til dem. I dag er alle skallene uthula og kunne ha blitt brukt som hodeplagg... Sola skinner enn så lenge, men det har tydelig kommet høst i lufta. Var oppe på toppen av haugen vi bor under, vimsa i en og en halv time sammen med bikkjene våre (jakthunden må jo trenes før jakta ellers går det gæli) og maula 5 typer skogsbær. Det var ikke så lurt for en fibromyalgi-kropp, men jeg fikk i alle fall støffa magan med blåbær, krekling, ville bringebær, mikkelsbær og et par multer som jeg egentlig ikke liker men som jeg spiste for syns skyld. I skrivende stund er hingsten nysprøyta i kneet etter å ha vært halt, så han skal få stå i nesten to uker til før jeg begynner å trene'n opp igjen. Begge åringene står fremdeles på beite, håper de blir stående leeeenge for da er det mindre arbeid i stallen. De to største grisene er ute eller inne, alt ettersom hva som passer dem sjøl, kaninen Karsten Beate er også ute i den lille luftegården sin med nett over, men Soffus minste gris har fått angst etter tordenvær og tør ikke røre seg utafor dørterskelen på sin bås. Det går nok over. Ellers så fikk Mika bli med pappan sin på jobb i dag, så jeg har bare ei bikkje her hjemme - støvsamleren Papi. Siden jeg hadde tantebarn på 13 med venninne her ei uke i sommer, skrev jeg unna endel før de kom så jeg slapp å skrive mens de var her, noe som igjen resulterte i et lite vakuum nå, for jeg har ikke mye å henge fingrene i på tastaturet. Jeg får ty til pianoet om fingrene klør for mye. Eller kives med Hardanger geitebukk mens Valdres går rundt og gresser, han liker å småsloss litt før jeg klør ham. Sånn går dagene... i alle fall denne dagen. Kanskje blir det litt solbærplukking og rips senere, hvis buskene tørker. Er godt med c-vitaminrik saft til vinters.